Flammen og Citronen - En filmanmeldelse

Flammen og Citronen er en dansk film på 2 timer og 13 minutter, som kom ut i slutten av 2008. Regissøren er Ole Christian Madsen, og i filmen finner vi kjente fjes som Mads Mikkelsen, Thure Lindhart og Christian Berkel. Filmen kan sees på som en slags dansk versjon av den norske suksessen Max Manus, en film om den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Danskene hadde en motstandsbevegelse som opptrådte i det skjulte, og det er denne motstandsbevegelsen vi følger i filmen.
På grunn av flere blodige og voldelige scener har filmen aldersgrense 15 år.



Vi følger de to motstandsfolkene Bent ”Flammen” Faurschou-Hviid og Jørgen ”Citronen” Haagen Schmith. De var medlemmer av den kjente motstandsgruppen Holger Danske som kjempet for et fritt Danmark under andre verdenskrig. De to hovedpersonene er veldig forskjellige. Flammen er den yngste av de to. Han har et veldig svart-hvitt-syn ovenfor tyskerne og danskene, noe som kan gjøre han et lett mål i denne verdenen av lureri og svik. Citronen er eldre, har mye mer livserfaring og er en følsom og mer stabil person på mange områder. Dessverre har han problemer i forhold til familielivet, som påvirker han som person i filmen.

Hovedpersonene har, som nevnt tidligere, kallenavn. ”Flammen” sitt kallenavn, kommer av det røde håret. ”Citronen” har fått kallenavnet sitt på grunn av sitt konstante sure humør.


Skuespillerene i filmen gjør en ekstremt god jobb og er ekstremt troverdige i sine roller. Historien som fortelles baserer seg på sann historie noe som gjør at også filmens historie er veldig troverdig. Vi blir satt godt inn i det å leve i et okkupert land fylt av frykt og usikkerhet. Filmen engasjerer antageligvis spesielt dansker, etter som den inneholder virkelig, dansk hitorie. Som nevnt tidligere, kan denne filmen sammenlignes opp mot Max Manus som en slags dansk parallell.

F*** You!

Da har vi fått i oppgave å skrive om "lyrikk i musikk".


Jeg har valgt å ta for meg sangen Fuck you av Lily Allen Valgte denne sangen fordi jeg synes at den har en helt fantastisk genial mening, som jeg kommer tilbake til senere, og fordi sangen er fengende.

Ved kun å høre sangen en enkelt gang, skjønner man ikke nødvendigvis hvem ”Fuck you” er ment til, men ved å se nærmere på teksten ser vi tydelig hvem den er rettet mot. Teksten appellerer til George W. Bush og de som deler hans syn på politikken, på en angripende måte. Teksten inneholder veldig direkte samfunnskritikk, men det er ikke formulert på en direkte måte, men ved hjelp av metaforer og symboler kommer republikanernes inkompetente tankegang tydelig fram. Vi kan selvfølgelig også trekke tråder fra tekstens betydning, opp mot det latterlige, norske, politiske partiet Frp.

Melodien til sangen er relativt lystig og rask, noe som ikke nødvendigvis passer så veldig godt med teksten. Likevel tror jeg sangens listepopbaserte oppbygning er veldig viktig. Det er snakk om typisk listepop, men med et politisk budskap, noe som vi ikke nødvendigvis ser så alt for ofte nå til dags.
Godt å se at noen artister ser forskjell på rett og galt i alle fall 

Bildet er hentet fra Flickr.com

Norsk & Jeg

Norskfaget er åpenbart ikke lenger så stivt som mange skal ha det til, etter som det nå er obligatorisk å blogge. Dette blir mitt første innlegg, og det vil handle om mitt forhold til norskfaget, noe som er passende ut ifra hvilke type blogg dette.

Jeg ser det vanskelig å stille seg passivt til norskfaget, fra og med 9. klasse. Enten hater eller elsker man faget, eller rett og slett begge to omhverandre. Jeg tilhører definitivt den sistenevnte gruppen. Ofte blir det å skrive lange artikler, repotasjer, og generelt alle slags sakprosatekster uoverkommelig, noe som bygger opp et intenst hat til faget.
Men så har vi jo også den fantastiske siden av faget; litteratur.
Da vi på ungdomsskolen begynte med analyser og tolkninger av tekster skrevet av blant annet Bjørnson og Skram, var jeg først skeptisk i stor grad. Men etter som vi begynte å lese tekstene skjønte jeg at det vi holdt på med nå var kremen av litteraturen.

Stadig vekk hører jeg personer klage om hvor latterlig kjedelig norskfaget er, men jeg tror egentlig det som det står på er hvorvidt man gidder å engasjere seg eller ikke.
Norskfaget er, og blir, det du gjør det til!
Engasjementet mitt har i alle fall gitt resultater for meg på flere forskjellige positive måter.

Når det gjelder blogging så må jeg innrømme at jeg er litt spektisk. De få bloggene jeg har vært borti, har vært laget av oversminkede, stakkarslige, inkompetente, fjortisjenter som ikke vet forskjell på høyre og venstre.
Men nå skal jeg ikke trekke en konklusjon for blogging generelt på manglende grunnlag.
Faglig sett, så tror jeg bloggingen kan være bra for skriveferdighetene mine. Jeg tror også at det kan bli ganske morsomt med 30 bloggende elever!