Norskfaget er åpenbart ikke lenger så stivt som mange skal ha det til, etter som det nå er obligatorisk å blogge. Dette blir mitt første innlegg, og det vil handle om mitt forhold til norskfaget, noe som er passende ut ifra hvilke type blogg dette.
Jeg ser det vanskelig å stille seg passivt til norskfaget, fra og med 9. klasse. Enten hater eller elsker man faget, eller rett og slett begge to omhverandre. Jeg tilhører definitivt den sistenevnte gruppen. Ofte blir det å skrive lange artikler, repotasjer, og generelt alle slags sakprosatekster uoverkommelig, noe som bygger opp et intenst hat til faget.
Men så har vi jo også den fantastiske siden av faget; litteratur.
Da vi på ungdomsskolen begynte med analyser og tolkninger av tekster skrevet av blant annet Bjørnson og Skram, var jeg først skeptisk i stor grad. Men etter som vi begynte å lese tekstene skjønte jeg at det vi holdt på med nå var kremen av litteraturen.
Stadig vekk hører jeg personer klage om hvor latterlig kjedelig norskfaget er, men jeg tror egentlig det som det står på er hvorvidt man gidder å engasjere seg eller ikke.
Norskfaget er, og blir, det du gjør det til!
Engasjementet mitt har i alle fall gitt resultater for meg på flere forskjellige positive måter.
Når det gjelder blogging så må jeg innrømme at jeg er litt spektisk. De få bloggene jeg har vært borti, har vært laget av oversminkede, stakkarslige, inkompetente, fjortisjenter som ikke vet forskjell på høyre og venstre.
Men nå skal jeg ikke trekke en konklusjon for blogging generelt på manglende grunnlag.
Faglig sett, så tror jeg bloggingen kan være bra for skriveferdighetene mine. Jeg tror også at det kan bli ganske morsomt med 30 bloggende elever!
