Sangen er skrevet av Aha-trioen selv, altså Magne Furuholmen, Morten Harket og Pål Waaktaar. Kort fortalt handler den om kjærlighet. Ut ifra teksten virker det som at hovedpersonen har vanskelig for å sette ord på følelsene sine ovenfor jenta han liker, og er usikker på om han skal gjøre det eller ei.
I første omgang ble det produsert en veldig enkel og kjedelig musikkvideo til Take on Me, men like etter ble Steve Barron

Filmen starter med at en jente sitter på en kafé og beundrer en kar, Morten Harket, i tegneseriebladet hun leser. Tegneseriehelten kjører i bladet et motorsykkelløp av et slag, som han for øvrig vinner. Brått blunker det glisende fjeset til jenta som leser, og like etter strekker han tegneseriearmen ut av bladet.
Jenta griper nølende hånden og trekkes inn i bladet, og med det blir hun også til en tegneseriefigur. Han leier henne bort til et slags speil, og i det han går på baksiden av det går han fra å være svart-hvitt til farger. Adskilt av speilet ser de motparten med farger, mens de selv kun er svart/hvit. På samme tid brukes også den samme ”speileffekten” på resten av bandmedlemmene som står og synger og spiller.

Etter refrenget hopper vi tilbake til kafeen der jenta satt og leste i starten, hvor servitrisen kommer bort til jentas bord og ser at plassen er blitt tom. Hun tror at jenta har stukket fra regningen og kaster tegneseriebladet som ligger igjen, i søppelkassa. På samme tid kommer to av konkurrentene fra motorsykkelløpet inn der våre hovedpersoner danser på hver sin side av speilet. De slår etter heltene våre med skiftenøkler og jager dem inn i en blindvei.
Når Harket og jenta møter veggen, lager han et hull i veggen som hun motvillig går inn i. Med dette er hun plutselig tilbake i den virkelige verden, og befinner seg i søppelkassen der bladet ble kastet. Hun tar det med seg og løper straks ut av kafeen og hjem. Vel hjemme åpner hun bladet igjen og ser at herremannen hun nettopp danset med ligger utslått på bakken. I det hun ser ut til å begynne å gråte så står han plutselig bak henne, dog som en tegneseriefigur.
Etter å ha kastet seg selv veggimellom et par ganger forsvinner hans tegneserieegenskaper, og han blir en tilsynelatende normal person. Begge smiler bredt og omfavner hverandre.
Det er en sammenheng mellom videoen og teksten til en viss grad, men også en del urelevantheter, som for eksempel disse ”slemme” menneskene med skiftenøkler. De viktigste personene som vi møter er Morten Harket, hoved- og jeg-personen, og jenta som det synges om i teksten. I tillegg støter vi på resten av Aha sine medlemmer, et par sinte motorsyklister og ymse mennesker i en kafé.
Det unike ved denne videoen er tegneserieeffekten som er brukt. Store deler av filmen er fremstilt som slags skisser, altså er det kun brukt streker med gråblyant, og ikke noe farger eller noen detaljer. Noe av grunnen for all oppmerksomheten denne videoen fikk var effektbruken. Effektene var ikke nødvendigvis forut for sin tid, men likevel var det hele unikt da det kom i 1985. Spesielt dette hvor kameraet snurret 360 grader rundt dette speilet, hvor personene gikk fra å være tegnet til ekte om hverandre var noe som ble sett storøyd på den gangen, og også i dag.
Alt i alt liker jeg denne filmen svært godt da den fremstiller en undertrykt glede som i slutten av filmen kommer til uttrykk. Ettersom Morten Harket, Aha sin frontfigur, er helten i filmen så rettes fokusen mot artisten i en viss grad, men på samme tid understreker den sangen. Denne måten å fremstille Harket og resten av bandet gir oss et veldig godt inntrykk av gruppen, som en glad og kjærlig gjeng.
Personlig har jeg ikke noe spesielt forhold til denne låta, utenom at jeg synes den er fengende og god. Jeg har ikke akkurat noen sterke bånd til videoen heller, men jeg finner den veldig kreativ, nyskapende og som en inspirasjonskilde for andre filmskapere.